tekster

- her vil eg presentere nokre av mine tekster som

har kome på trykk

DENNE TEKST BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I HARVEST MAGAZINE I 2021 OG VAR EN AV DE MEST LESTE SAKER DET ÅRET.

BARN I NATUREN

Jeg har sett min sønn våkne til liv under koronanedlukningen

av Sturla Pilskog

Det siste året har vært vanskelig for mange, men for min sønn har nedstengningen skapt en oase.

Det er april 2020. Kveldssolen er endelig begynt å skinne gjennom vinduet i vår storbyleilighet i fjerde etasje. Den sniker seg gjennom grenene på det store spisslønnetreet på den andre side av veien, deretter forbi plantene i
vinduskarmen, og til slutt inn på den hvite, nakne, veggen. En vakker skyggedans utspiller seg på det hvite lerretet. Og jeg tenker på han hver gang jeg ser disse skyggespillene, mest fordi jeg har sittet og kikket på dem så utallige ganger imens jeg har prøvd å få han til å sovne om kvelden. Eller når jeg har sittet og ventet på at han skulle løpe seg ferdig i stuen, viftende og hoppende i ring, over sofaen, stuebordet og golvet, mens munnen hans har boblet over av eksplosjonsartede lyder. Rundt og rundt i et repetitivt system som jeg trolig bare har sett én gang tidligere i mitt liv, da jeg besøkte en zoologisk hage og så en isbjørn som gikk rundt seg selv.

Han virket stresset og frustrert, isbjørnen, han var tydeligvis ikke i sitt rette element. Senere har jeg lest meg til at isbjørnen gjennom slike regelmessige bevegelser utskiller økte mengder endorfiner som virker smertestillende på hjernen og gir en følelse av velbehag. Isbjørnen lindrer, eller kompenserer, sine frustrasjoner og sitt ubehag, slik at han blir mindre stresset.

Min sønn har autisme. Et barn med en diagnose innenfor autisme-spekteret har en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Alt man tenker, gjør og sier er berørt av forstyrrelsene, og det meste man sanser kan oppleves sterkt og ofte umulig å abstrahere fra. Barn med autisme kan ha store utfordringer med spesielt det sosiale liv, og mange står i fare for å utvikle stressrelaterte tilstander som angst, ocd og depresjon.

Jeg opplever den dag i dag at autisme blir satt i sammenheng med utdaterte stereotypier, at det bare er én måte å være autist på. Det er derfor viktig å påpeke at det finnes like

mange måter å ha autisme på som det finnes mennesker med autisme. Min sønn er f.eks. satt i kategorien «normalt begavet», men på grunn av et filter som ikke fungerer på samme måte som hos folk flest, bruker han enormt mange krefter på å avkode omverdenen.

Når det blir for mange ting å relatere seg til, kan han bli som en trykk-koker som ligger og balanserer på kokepunktet. Når det koker over blir det kastet med ting, man slår, klorer og biter. River og flenser ens tøy. Fordi det er eneste utvei til å bli kvitt det kokende vannet som vrimler rundt og gjør så vondt i hodet, ja, trolig i hele kroppen. Noen ganger heller han det kokende vannet over seg selv og sier «dumme, dumme meg».

Jeg kommer fra Sunnmøre, men bor i København sammen med min danske samboer og våre to barn. Min eldste sønn går på en spesialskole som er tilrettelagt for barn med autisme- og ADHD diagnoser. I mars for ett år siden, rett før koronaen lukket Danmark og Norge ned, hadde vi et krisemøte med skolen. Det sto klart at vi hadde med et barn å gjøre som hadde større utfordringer enn hva skolen så ut til å kunne takle. Det vil i korthet si voldsom utagerende atferd pga. stressrelaterte krav eller forstyrrelser fra omgivelsene. Han kunne bl.a. ikke finne ut av det sosiale samspilleet med de andre barna i klassen, og han deltok ikke i undervisningen.

Hans første år på skolen hadde vært en positiv øyenåpner både for ham og oss, men så skulle skolen utvides, og han fikk nye lærere uten relevant erfaring. Det gikk ikke lang tid før flere av de faste voksne sa opp. Min sønn, som bruker lang tid på å knytte seg til voksne og barn, opplevde på kort tid store utskiftninger i både lærerstab og undervisningsrom.

Som familie var vi på denne tiden langt nede, både fysisk og psykisk. Og så, bare noen få dager etter møtet med skolen, kom beskjeden fra den danske statsministeren Mette Frederiksen om at Danmark skulle lukke ned og barna skulle ha hjemmeskole. For oss betydde det at all oppfølging ble satt på vent, og at vi plutselig sto med en isbjørn som stadig gikk rundt seg selv, og når som helst kunne glefse til. Samtidig skulle hans mor og jeg passe hver vår jobb, samt en lillebror som også måtte være hjemme i fra barnehagen.

Hvordan i granskauen skulle vi klare det?

Der ble sendt planer og oppgaver fra skolen, men som mitt autistiske barn forståelig nok sa klart fra om: «man gjør skoleting på skolen, hjemmeting hjemme!». Vi forsøkte likevel noen dager, men gikk oss hurtig inn i en murvegg av gjensidig frustrasjon, og vi forsto at vi ble nødt til å legge en helt ny plan for å komme oss gjennom denne perioden.

På mirakuløst vis fikk hans mor lov til å være hjemme med lønn. Jeg er selvstendig, og er vant til at jeg i perioder må klare meg uten lønn. Dermed sto vi plutselig med en unik mulighet til å kunne vende om på alt og være mer til stede i vår sønns daglige liv. Eller for å si det på en annen måte, vi hadde ingen andre valg.

En ting ble, som jeg ser det nå i ettertid, helt avgjørende for at vi kunne klare det. Vi bestemte oss for at vi skulle på en felles familieskogstur hver dag. Vi dro ut i de Sjællandske skoger, så som Jægersborg dyrehave, Bøllemosen, Gribskov og Boserup skov, for å nevne noen. Vi hadde ikke annet på dagsorden enn at vi skulle være i naturen for å la hans sanseapparat få et større spillerom enn i en leilighet i byen.

Flere timer tilbrakte vi i naturen hver dag, og på samme tid som vi opplevde skogen våkne sakte, men sikkert opp etter vinterens dvale, våknet også vår sønn. Samtidig som vi så mus, frosk, padder, buorm, hoggorm, salamandere, biller og sommerfugler komme til overflaten, så vi vår sønn komme ut av sitt isbjørnskinn. Samtidig som trærne foldet sine grønne armer ut, og anemonene la ett hvitt teppe ut over skogbunnen, blomstret også han med iver, glede og vitebegjær. Mens verden lukket ned, lukket min sønn seg opp.

Hva gjorde disse daglige turene med han? Han har alltid hatt et særegent forhold til naturen, men det var først nå vi kunne se hvordan den nye daglige rutinen, hvor vi på nært hold kunne følge naturens oppblomstring dag for dag, påvirket han. Han som hater å røre ved det meste, fordi hans følesans er så ømfintlig og alt kjennes ubehagelig, ligger plutselig nede på alle fire, han graver i jorden uten å bry seg nevneverdig når han får jord under neglene, han artsbestemmer små insekter som jeg aldri har sett før. Rød engtege og oljebille. Oppdager ting som vi andre ikke formår å se, en skogsmaur drar på en veps. De nye kreftene bruker han til å vise sin lillebror hvordan man skal holde en frosk. Og med selvsikker mine går han bort til fremmede, eldre, gutter og forteller dem at nei, det er ikke en frosk som de tror, men en padde. Og de skal være forsiktig med den!

Jeg har bodd i Danmark i snart ti år, men som en nordmann som har vokst opp på landsbygda med skogen rett utenfor stuevinduet, har jeg nå sett at Danmark kan by på noen av de samme naturopplevelsene. Faktisk har jeg aldri opplevd å være så tett på det «ville» dyrelivet som jeg har fått oppleve det sammen med barna gjennom det seneste år, hvor f.eks. mus og buorm regelmessig har kommet smygende tett forbi mens vi spiste matpakken vår. Og aldri før har jeg opplevd å være så tett på min sønn. Hudkontakt har alltid overveldet ham, noe han har trukket seg fra, men nå tar han for første gang selv initiativ til å holde hand: å merke handa hans er som å røre ved et menneske du har vært avstandsforelsket i flere år. Du har aldri lyst til å gi slipp igjen.

Jeg glemmer heller ikke hvordan hans mor og jeg vekslet blikk da vi hørte ham ta ord i sin munn som «takk», «vil du være snill» og «unnskyld», ikke fordi han ikke har kunnet ordene før, men fordi han endelig hadde overskudd til å ta dem i bruk. Etter et par måneder kunne vi oppleve hvordan han tok skogens rolige gemytt meg seg tilbake til byen. Som når han f.eks. endelig ville ta i en sykkel og lære seg å sykle. Eller vandret rundt i gatene med Pokemon-Go, mobilspillet der man bl.a. samler Pokemons på sin vei.

I en park ser vi en gutt stå og holde en mobiltelefon på samme måte som min sønn. «Tror du han spiller Pokemon?» spør jeg min sønn to ganger før han svare uten å se opp: «Jada, selvfølgelig!». Jeg spør om vi ikke skal gå bort og snakke med han. «Du gjør det pappa!» sier han bestemt. Men da jeg går mot gutten, følger han sakte med et par meter bak meg.

Jeg spør gutten hvor gammel han er.
«8 år».
«Jeg også» sier min sønn som nå har kommet helt tett på, men som stadig ikke kikker opp. Jeg spør om han bor her i nærheten. Han nikker, og så tar gutten over og spør min sønn om de skal bli venner på Pokemon GO-spillet, så de kan bytte gaver. Det vil min sønn helt sikkert ikke, tenker jeg, klok av tidligere erfaringer.

«Ok», svarer min sønn.

Jeg øyner en sjelden mulighet for å trekke meg et stykke bort, og til min store overraskelse fortsetter de å snakke sammen i det jeg legger meg ned på gresset. Jeg kikker opp på den klare, lyseblå himmelen. De står stadig og snakker. Jeg merker solen varme mitt trette ansikt, kan ikke huske at jeg noen gang har ligget sånn mens jeg har vært i parken med ham.

Guttens telefon ringer, «hei mor», sier han, «men mor jeg har akkurat møtt en gutt som spiller Pokemon, kan jeg ikke bli litt lenger?».
Han blir, og de snakker. De ler sammen.

Jeg ligger på gresset og tårene presser seg på idet solen trenger gjennom en liten sky som kommer forbi. Aldri før har jeg opplevd at han kan komme i prat med et annet barn på denne «normale» måten, hvor han ikke er destruktiv og skyver, uten å ønske det, mennesker fra seg, istedet for til seg. Når vi går hjem igjen forteller min sønn oppglødd alle mulige ting om gutten.

«Tror du noen gang vi kommer til å se han igjen?» spør han.
«Selvfølgelig», sier jeg.
«Vi kommer aldri til å se han igjen», sier han, og i en slags form for forsvarsmekanisme jeg har lært å kjenne de siste årene skyver han gutten bort i fra sitt liv og jeg ser at der kommer noe mørkt over hans ansikt. Men som foreldre må man ha en ukuelig tro på at det nok skal gå. Bare det å se han prate med en fremmed gutt i en park, uten vår hjelp, viser meg hvor langt han hadde rykket seg i løpet av korona-nedstengningen. Færre krav fra omverdenen, mindre stress, og mer plass til å utfolde seg i sitt eget tempo. Åh, bare verden kunne fortsette i samme hastighet ...

En kveld, da det er mor sin tur til å legge han, og jeg så vidt har kommet inn døren til leiligheten etter en løpetur, roper han til meg:
«Pappa, skal du se noe utrolig?».
«Nei», svarer jeg automatisk, erfaringsmessig dreier det seg om hyperaktivt kveldssfjas, men så tar jeg meg i det, som om jeg likevel har fornemmet noe annerledes i stemmen hans, en slags iver jeg ikke har hørt før. Inne på soveværelset hans sitter han i hengekøyen, jeg ser at han ikke klarer å være i ro, han er i fyr og flamme og har nærmest ikke kontroll over kroppen som han snurrer rundt og rundt ved hjelp av hengekøyen. Men det er på denne måten han kan merke sin egen kropp.

Moren sitter med en blokk på sengekanten, hvor hun har skrevet noen enkle ord, så som «smil» og «sur». Forsiktig begynner han å lese ordene, bokstavlyd for bokstavlyd, og hver gang han kommer frem til et resultat, ler han kunstig og sier «er jeg ikke bare dårlig?». Det er første gang han har villet prøve å lese noe som helst, og jeg kan se gleden i hans fordreide smil når hans mor sier han gjør det fantastisk. I en halv time blir jeg sittende på golvet og høre han lese flere ord. Trolig aldri før har jeg sett han så stolt som akkurat i dette øyeblikk. Det skal nok gå. Det skal gå, tenker jeg.

Så åpner skolen igjen etter sommerferien. På nytt har han fått en ny lærer. I tillegg har det kommet en ekstra elev i klassen, samtidig som skolen har fjernet en hjelpepedagog. Et ekstra barn med utfordringer, en mindre voksenstøtte. Det går bare et par dager før skolen ringer og sier at vi må komme og hente han. Jeg har jo prøvd dette før, regner med at han har roet seg ned når jeg kommer, og at han ikke vil hjem igjen, fordi han sitter med
sin computer. Men noe er annerledes denne gangen. En av hjelpepedagogene møter meg, rister på hodet og sier det er «så synd». Synet som møter meg, er jeg alt annet enn forberedt på.

To voksne står vakt ved hver sin dør til rommet min sønn er i. Da jeg kikker inn vinduet i døren er det som jeg får jeg et støt som starter i magen og beveger seg rundt i alle kroppens ledd. Hele rommet er rasert. Stoler, skolesekker og bøker er slengt rundt omkring. Reoler, som er høyere enn ham, har blitt veltet, og hyllene ligger hulter til bulter. Og midt i dette ser jeg ham som har utført det hele; isbjørnen. Pelsen er helt våt av svette, øynene er mørke og dype, nærmest som i en transe går han rundt og rundt, men samtidig heller ikke lenger vekk enn at han stopper opp i det han ser meg, gjemmer seg så hurtig i en reol, skamfull, men fortsatt sint og fornærmet.

Jeg setter meg inntil den ene veggen. Å se ham sånn uten å kunne komme ordentlig inn til han, igjen smyger en håpløshet seg inn gjennom knokler, inn i hjerterota, en kulde som vanskelig kan la seg beskrive. En halv time, jeg sitter der bare, snakker rolig til han mens han fortsetter å bygge seg inn i reolen ved hjelp av hyller og skolepermer – som om han roper uten lyd: «du skal ikke se meg sånn!». Isbjørnen er et vakkert dyr, for noen symbolet på frihet, men vi lukker øynene når isen smelter og isbjørnpappen spiser sine egne barn. Jeg ser dog opp til henne som går fremst i kampen for klimaet, og jeg, jeg blir nødt til å fortsette med å prøve og holde min sønns hånd.

Jeg vet ikke om det går, tenker jeg, prøver å skyve kulden vekk fra kroppen min, lengter tilbake til aprils sollys og Boserups skogs anemoner som presser seg opp fra jordens mørke. Og som i en film ser jeg han ligge der, ovenpå det hvite teppet av anemoner, på

rygg ligger han og kikker opp mot en sky som ligner på en dinosaur, jeg ligger ved hans side, og sakte, men sikkert, tar jeg handa mi bort mot hans, vil røre hans hand forsiktig med min pekefinger, vet at den første berøring vil kunne skape et vulkansk jordskjelv. Men han tar fingeren min og jeg griper hele handa hans og holder fast. Jeg vil holde fast og aldri lukke mine øyne.

I dag går min sønn stadig på den samme skolen, og hver morgen løper han glad ut av leiligheten, ned trappene og ut til taxien, hvor den samme hyggelige og pliktoppfyllende taxisjåføren alltid står klar til å frakte han til skolen. Alt er selvsagt ikke i den skjønneste

orden, problemene og utfordringene autismen gir forsvinner aldri, men man kan bli bedre til å leve med dem. Korona-året har lært oss noe viktig om tempo og omgivelser, hvorav vi har innført kortere skoledager for han. Og vi har beholdt våre skogsturer, så ofte som mulig.

Og når jeg sitter her og skriver dette kaster den lave aftensolen igjen skygger på vår hvite stuevegg. Min sønn går over sofaen, forbi veggen, også hans skygger skaper liv til forestillingen. Ja, isbjørnen går stadig rundt seg selv, men etter å ha sett min sønn fortsatt gjøre disse bevegelsene dag etter dag, har jeg nå lært å sette pris på dem. For akkurat som sollyset og skyggenes lek, beveger også han seg rundt på en måte som ingen kan stoppe. Selv kaller han atferden, eller leken, for «å få ting ut av hodet». Det er hans metode. Og selv om den for utenforstående kan virke hard og mekanisk, er den i mine øyne nå bløt og musikalsk. Akkurat som sollysets avtrykk. Det glitrer. Eller gnistrer. Kveld etter kveld. Helt til solen går ned og forsvinner bak hustakene.

DENNE TEKST BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I HARVEST MAGAZINE I 2021 OG VAR EN AV DE MEST LESTE SAKER DET ÅRET.